På vei til Bergenstest: Pionertiden: Isen viker

martes, 8 de mayo de 2012

Pionertiden: Isen viker

For 20.000 år siden var hele de skandinaviske halvøya dekket av is. Bree strakte seg langt ut i Nordsjøen , nedover i Jylland, et stykke sør over de tyske og polske sletteområdene og in i Russland nordover mot Kvitsjøen. I de sentrale delene var iskappen 2-3000 meter tykk, og bare de høyeste fjelltoppene i vest stakk opp over den uendelig hvite snøsletten.

Elleve tusen år senere, for 9000 år siden, var det meste av isen borte, og langs hele de langstrakte kysten av det som senere skulle bli Norge, bodde det mennesker. Bare små rester av breen lå igjen som tause vitner (mudos testigos) om en mer enn 100.000 år lang istid med en rekke nedisninger.

I løpet av dette lange tidsrommet hadde det vært store svingninger både i klima og i isens utbredelse. Blant annet forteller funn av mamutknokler og støttenner fra Gudbrandsdalen og Mjøstraktee at disse områdene var isfrie for 30-40000 år siden. Vi vet likevel ikke om jegere streifet omkring der på jakt etter disse pelskledde kolossee. I så fall har sannsynligvis - si es así probablemente-den siste nedisningen slettet alle spor etter dem. Historien om menneskene i vårt land starter derfor først i aller siste fase av den siste istiden.

For om lag 15000 år siden satte det inn et klimaskifte som etter hvert skullle føre til at isen smeltet helt bort.

Da var allerede stores deler av Andøya isfrie, og havet utenfor var åpent. Lenger sør trakk isen seg stadig tilbake østover Nordsjøen. Etter 1000 år, om lag 12000 f.kr, var det isfritt på Jærkystenn og i utløpet av Boknafjorde. Mørekysten dukket også tidlig fram, og mellom 11000 og 10.000 f.kr. hadde breen smeltet bort fra det meste av den mer enn 2600 km lange kystlinjen vår.

Breen trakk seg ikke jevnt tilbake. På grunn av stgerke klimasvingniger vekslet isen mellom flere fremstøt og tilbaketrekninger. I peiroder lå isen langt inne i fjordene, i perioder ute ved kysten. Den mest markerte endringen skjedde mellom 9000 og 8000 f.kr. Etter at klimaet gradvis hadde utviklet seg til det bedre gjennom 2000 år, bare avbrutt av en kort nedkjølig for nærmere 12000 år siden, inntraff den kraftigste klimaforverrignen under hele avsmeltningstiden. Innnlandsisen vokste på ny. Brefromten, som lå et godt stykke inne i landet, rykket fram og avsatte i løpet av noen århundrer mellom 9000 og 8000 fkr. en nesten sammenhengende rygg av stein og grus langs hele kyesten. Dette er det såkalte ratrinnet, som er best kjent fra begge sider av Oslofjorde. Isen ådde senser aldri lenger ut enn dette.

På Vestlandet begynte den egentlige tilbaketrekningen omkring 8200 f kr og nå gikk det svært raskt. oen steder trakk isfronten seg tilbake hele 300 meter om året. Isdekket ble etter hvert tynnere. Det delte seg i dal - og fjordbreer og disse smeltet hurtig bort på grunn av et stadig mildere klima. Kortvarige klimaforverringer inimellom kunne ikke hindre at stadig mer land ble lagt åpent. Omdring 7700 fkr lå brefronten lengst inne i Sognefjorden og Hardangerfjorden, og noe etter 7000 f kr var det meste av fjellet isfritt. Istiden var definitivt over og hele landet tilgjengelig for mennesker.